Bokelskerinnen intervjuer: Solveig Moen Rusten

I dag synes jeg det er kjempeflott å kunne ønske Solveig Moen Rusten velkommen til bloggen min:

(Foto: Kagge forlag)

Solveig Moen Rusten debuterte med «Lyden av de andre som bor her» i 2008, og i 2009 kom «Bløffmakeren«. Denne høsten er hun aktuell med krimromanen «Se min kjole». «Dyktig forfatter med godt grep om stoffet» og «bygger opp karakterer som er følelsesmessig troverdige» er noe av rosen som er blitt henne til del.

Rusten har studert sosialantropologi, psykologi og har en master i litteraturvitenskap fra universitetet i Oslo. Til daglig arbeider hun ved Deichmanske bibliotek. Kjell Askildsen og Fjodor Dostojevskij er to forfattere som har betydd mye for hennes forfatterskap. Rusten er opprinnelig fra Kongsvinger, men bor i dag i Oslo.

I «Se min kjole» er handlingen lagt til 1980 – tallet.  Etterforskerne Kaare Lycke og Daniel Wirkola må reise til bygden Finstad for å oppklare et mord og en forsvinning, men snart får de mer enn den første drapssaken å hanskes med…

Her kan du lese om hvorfor Solveig Moen Rusten valgte å skrive innenfor krimsjangeren, og hvordan hun har arbeidet med å skape «Se min kjole»:

Du har nylig utkommet med krimromanen ”Se min kjole”, kan du fortelle litt om den boken?

Se min kjole handler om en liten bygd som heter Findstad. Folk som bor der passer på hverandre og tror de kjenner hverandre, men så en dag blir en mann funnet drept i stua si.

Hvordan oppstod ideen til denne krimromanen, og hvor lang tid har du brukt på å arbeide med den?

Det har vært mye frem og tilbake, og jeg har til sammen brukt et og et halvt år. Jeg har måttet forkaste en rekke karakterer, men jeg tror grunnlaget for historien, slik den ble til slutt, ble lagt da jeg fikk en tydelig følelse av Findstad og av menneskene som bor der. Det er viktig for meg å skape et univers som virker levende.

Etterforskerne Lycke og Wirkola er hovedpersonene i ”Se min kjole” – kan du fortelle litt om dem og hvordan du har gått frem for å utvikle dem?

Først var det bare Wirkola, men jeg fant ut at det er lettere å presentere tanker gjennom dialog enn gjennom monolog. Sånn kom Lycke inn. Selv om de to er bestevenner som fisker sammen på fritida, er de veldig forskjellige, både inni og utenpå. Noe av poenget er at de skal utfylle hverandre i forsøket på å løse mordgåten.

Du har nevnt at du er svært fascinert av krimsjangeren, hva er det ved denne sjangeren som gjør deg så fascinert?

Jeg liker at sjangeren er så tydelig. Det finnes mange konkrete virkemidler man kan ta i bruk for å prøve å oppnå forskjellige effekter. Jeg er glad i å lese krim, men den største fascinasjonen min dreier seg om å skrive og komponerer krim selv. Det er et puslespill.

Mange forfattere har sagt at kriminallitteraturen er nyttig når det kommer til samfunnskritikk. Uten å røpe for mye av handlingen, finnes det noe av dette i din kriminalroman også?

Det er i så fall en kritikk av hvordan mennesker velger å leve livene sine. I tillegg er det vel også en kritikk av ting som har skjedd innen norsk psykiatri.

Hvordan ser en vanlig skrivedag ut for deg, og har du noen spesielle skriveritualer?

Klokka ringer 07.23. sånn at jeg rekker å skru på radioen og høre morgenkåseriet på P2. Så står jeg opp sammen med samboeren min, lager kaffe og spiser frokost. På gode dager begynner jeg å skrive med en gang. Da skriver jeg kanskje en time. Så sjekker jeg mailen og surfer litt. Så leser jeg mye. Å lese er helt nødvendig. Jeg liker å se hva andre forfattere gjør, og finne ut hvilke virkemidler jeg synes fungerer og hvilke som ikke gjør det. En eller annen gang mellom ti og to går jeg ut, enten for å jogge, gå tur, møte folk, gå på kafé eller gå i butikken. Når jeg har vært ute, får jeg ofte ideer, og da skrive jeg litt mer. Og leser. Og vasker opp. Når jeg er i begynnelsen av en bok er skrivedagen ofte fragmentert og ganske kort, men i innspurten kan jeg sitte mange timer i strekk. For da er det jo snakk om å lese det jeg har skrevet. Lese og stryke. Jeg prøver å holde meg unna ritualer. Det blir lett tvangstanker av sånt.

Du har en mastergrad i litteraturvitenskap, og har tidligere sagt at du studerte dette faget for å lære å skrive. Hva var det mest verdifulle du lærte på dette studiet, som du har hatt nytte av i arbeidet med denne boken?

Jeg leste novelleteori det siste året, og hvis jeg skal være helt spesifikk, så er det dette studiet jeg har hatt mest nytte av i arbeidet med Se min kjole. Jeg er veldig opptatt av komposisjon, og mener romanforfattere med fordel kan gå til novellen for å lære. Det viktigste i den forbindelse tror jeg har vært teorien om at de fleste noveller er orientert mot slutten. Flere elementer i teksten leder frem mot det avgjørende øyeblikket som kommer da. Vi kan jo kalle det avsløringens eller erkjennelsens øyeblikk. Dette øyeblikket er viktig i krim også. Selv om det er av en litt annen art.


Du har tidligere blant annet gitt ut den skjønnlitterære romanen ”Lyden av de andre som bor her” – hva har vært det vanskeligste med å bytte sjanger til krim og har du fått noen reaksjoner på sjangerbyttet?

Det var en som mente at dette er det største feilgrepet jeg noen gang har gjort. Men han var full og hadde ikke lest boka. Alle andre har vært positive. Det virker som om flere gleder seg til å lese «Se min kjole», nettopp fordi det er krim. Det vanskeligste med å bytte sjanger har vært å vite hvilke av mine litterære idealer som er verdt å ta vare på og hvilke jeg kan snu ryggen til. Det satt for eksempel en gammel mann på en benk i Findstad som ikke hadde noe der å gjøre. Det vil si: jeg synes det var fint at han satt der, men han hadde ingen rolle i oppklaringen av krimgåten. Så han måtte bort. Det er sånne ting som har vært det vanskeligste – at alle elementer i teksten bør være vesentlige for den ytre handlingen. Det må de ikke i en vanlig roman.

Hva slags opplevelse ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter at de har lest ”Se min kjole”.

En leser sa til meg at hun hadde «»Se min kjole i kroppen i flere dager etter at hun var ferdig med å lese. Det er en fin opplevelse å sitte igjen med. I tillegg er det bra hvis leseren lukker boka og tenker: jeg skulle ønske jeg kunne være der lenger.

Hva er favorittbøkene dine, og hvilke bøker har inspirert deg mest i arbeidet med denne boken?

Jeg har mange favoritter, og jeg kan jo nevne noen: «Liv Lell» av Samuel Beckett, «Min kamp. Første bok» av Karl Ove Knausgård, «Den lukkede bok» av Jette Kaarsbøl, «Eit Vintereventyr» av Jan Roar Leikvoll og «Ellevte roman». Bok atten av Dag Solstad. Det som har inspirert meg mest i arbeidet med «Se min kjole» er vel noveller og annen krim. Jeg har lest både Karin Fossum, Camilla Läckberg, Kjell Askildsen og Raymond Carver.

Kan leserne vente seg flere kriminalromaner fra din hånd?

Ja, Lycke og Wirkola vil dukke opp igjen.

Helt til slutt, hvis du kun skulle lese tre bøker i høst, hvilke bøker ville du da valgt?


«Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll, «Menneskefluene» av Hans Olav Lahlum og Knausgårds «Min kamp. Sjette bok».

Tusen takk for at du tok deg tid til dette, Solveig Moen Rusten. 


«Se min kjole» er ute i butikkene nå, og blir sagt å være krim ala Karin Fossum. En anmeldelse av boken vil komme på bloggen min snart. Det jeg allerede kan si er at «Se min kjole» er enda en av bøkene som bidrar til å gjøre denne høsten til en meget sterk krimhøst.

Legg inn en kommentar