Bokanmeldelse: Hypnotisøren, Lars Kepler

9788202314897Forlag: Cappelen Damm
Sideantall: 528
Utgitt: 2010
Kilde: Gave
Verdt å vite: Bak pseudonymet Lars Kepler finner vi ekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril. Hypnotisøren er deres første verk sammen, og boken har blitt solgt til mer enn 34 land og har ligget lenge på bestselgerlistene i flere av de nordiske landene. Boken skal også bli film.

Med kort tids mellomrom blir en far, hans kone og datter funnet brutalt myrdet på to ulike åsteder. Sønnen er så vidt i live. Noen har åpenbart ønsket å utslette hele familien. Da politimannen Joona Linna innser at det finnes enda et gjenlevende familiemedlem, en søster, forstår han viktigheten av å finne henne før morderen gjør det. For å kunne avhøre sønnen tar Joona Linna kontakt med legen Erik Maria Bark. Han overtales til å hypnotisere gutten. Dermed bryter Bark et gammelt løfte om aldri mer å praktisere hypnose, og en skremmende kjede av hendelser settes i gang. Dette er den første boken om Joona Linna.

Fullstendig håpløst

Jeg begynte å lese Hypnotisøren da den utkom på norsk i 2010, men ga opp etter en liten stund fordi jeg syntes den var så dårlig skrevet. I og med at boken nærmest har bodd på bestselgerlistene siden da (ikke at det nødvendigvis behøver å bety at den er bra), og mange snakker om den, bestemte jeg meg for å gjøre et nytt forsøk. Det skulle jeg ikke ha gjort. Timene jeg brukte på å lese boken er noen bortkastede timer jeg aldri vil få tilbake.

Det handler altså om en familie som har blitt brutalt myrdet. Den eneste gjenlevende er den femten år gamle sønnen, men han er det vanskelig å få noe ut av. Politiet kontakter hypnotisøren Erik Maria Bark, og gjennom hypnose får Bark frem noen urovekkende opplysninger. Snart skjer det flere spesielle hendelser.

Det er sjelden jeg blir sint når jeg leser bøker, det finnes ofte noe formildende ved en bok eller noe positivt som gir meg i hvert fall en følelse av at jeg har fått noe igjen for tiden jeg har brukt på den. Dessverre opplever jeg ikke noe slikt med Hypnotisøren. Det er rett og slett en av de dårligste kriminalromanene jeg noensinne har lest.

For det første er den, som jeg skrev tidligere, ikke spesielt godt skrevet. Hovedvekten ligger på dialoger, og det er svært få skildringer. Det meste av det hovedpersonene tenker staves rett frem, lite skrives mellom linjene. Nå er ikke alltid det problematisk i en kriminalroman; om handlingen i seg selv er god kan jeg leve med et språk som kun er konstruert for å drive historien fremover, men da må historien ha troverdighet. Det har den ikke. Dere som ikke har lest boken og planlegger å lese den bør slutte å lese nå for det vil komme noen «spoilere» videre i denne teksten.

Jeg har vært inne på det tidligere; jeg begriper ikke hvorfor kriminalromaner skal ha så skrekkelig bestialske mord. Denne boken er ikke noe unntak. Her pøses det på med grusomme detaljer. Dersom grusomhetene faktisk har en betydning, kan det være ok, her virker det ikke slik.

Historien mangler også fullstendig troverdighet, jeg skal ta for meg litt av det her:

1)  Det er ikke troverdig at en femten år gammel gutt skildres som selve inkarnasjonen på ondskap og klarer å knivstikke og drepe flere mennesker mens han er på flukt fra politiet, alt mens han har en punktert lunge, en lever som er i ferd med å svikte og et skuddsår i ryggen. Det er verre enn noen av de verste b-filmene jeg har sett.

2) Det er ikke troverdig at et par som har fått vite at sønnen deres er kidnappet, attpåtil av et menneske som man antar har drept flere familiemedlemmer på det mest grusomme, likevel har overskudd til å tenke på sex og lyst og attpåtil være utro. Jeg hadde mest lyst til å kaste boken i veggen når jeg kom dit. Jeg har riktignok ikke barn selv, men jeg vil tro at dersom min hypotetiske sønn ble kidnappet av en morder og min sønn hadde en alvorlig sykdom som ville ta livet av ham om han ikke får en sprøyte med medisin innen et gitt tidsrom, ville jeg neppe sett på mannen min og tenkt at jeg egentlig hadde skikkelig lyst på ham.

– Det er søndag i dag. Han trenger en ny sprøyte i overmorgen, hvisker hun.
– Det blir ikke kritisk før om noen dager, sier Erik beroligende. Han ser på henne, på de vakre trekkene i det utslitte ansiktet hennes, fregnene. (…)Han hadde bare villet være her, villet at de sov sammen, egentlig ville han ha elsket med henne, men han vet at det er for tidlig, for tidlig å i det hele tatt prøve seg på noe sånt, for tidlig i det hele tatt å begynne å lengte.

3) Det er ikke troverdig at erfarne politifolk tenker på den femten år gamle gutten som ondskapen selv. Ingen reflekterer over at han kun er femten år, han behandles som en voksen. Riktignok er den kriminelle lavalderen i Sverige femten år, men det får da være grenser.  Forøvrig er de samme politifolkene også temmelig tafatte med å oppklare drapene. Det er svært liten henvisning til politietterforskning i denne boken.

Vi får ingen forklaring på hvordan gutten klarte å ta livet av så mange mennesker på så bestialsk vis uten at noen av dem satte seg til motverge og klarte å forhindre drapene, mange av dem var jo eldre enn ham selv. Det eneste vi sitter igjen med er det guttens søster har sagt tidligere i boken, som er det hun antar er årsaken til drapene.

4) Det heter ikke seriemorder når en person dreper flere mennesker på samme sted, eller tilnærmet samme sted, under et kort tidsrom. Det heter da massemorder. En seriemorder er en person som dreper flere mennesker over en lengre tidsperiode.

Midt inne i boken, når ting begynner å tetne seg til, begynner et flere kapitler langt tilbakeblikk til fortiden. Da virker det som forfatterne mister interessen for den delen av historien som boken startet med, og  vier all sin oppmerksomhet mot tilbakeblikkene og den delen av fortellingen som spinner ut fra disse.

Skal jeg ha utbytte av en kriminalroman, er det viktig at forfatterne klarer å få meg til å tro på personene i boken og på intrigen de har skapt. I denne boken tror jeg ikke på noe. Jeg får inntrykk av at de har vevd sammen elementer fra den ene b-filmen etter den andre uten tanke på at det skal være en logisk tråd i det hele.

Andre anmeldelser:
Boklaug
Julies bokbabbel
Bokmerker
Anitas blogg
Moshonista

Forfatterparets hjemmeside finner du her.

En mening om “Bokanmeldelse: Hypnotisøren, Lars Kepler

  1. sist jeg sjekka så var det en 15 åring som knivstakk 2 mennesker i kristiansand så tror du må revurdere noen av argumentene dine

Legg inn en kommentar