Fengslende Knausgård

Riksteaterets oppsetting av «Min kamp» er en sterk forestilling om lengselen etter samhold og storhet.

Det er syv år siden de tre første bøkene i Karl Ove Knausgårds bokserie, «Min kamp», ble utgitt for første gang. I 2011 kom den sjette og siste boken i serien ut. Bøkene har blitt en massiv suksess, og Knausgård selv har blitt nominert til, og mottatt flere priser for dem. Bøkene er også oversatt til mange språk.

At et slikt bokeventyr etter hvert finner veien til teaterscenen er ikke spesielt overraskende, men likevel var det mange, blant dem meg, som lurte på hvordan det kunne gå an å lage en teaterforestilling basert på et romanverk på nesten 4000 sider. Regissør Ole Anders Tandberg bestemte seg for å prøve, etter at blant annet Harald Eia hadde oppgitt sine forsøk. Tandberg leste nøye gjennom bøkene, plukket ut tekstutdrag og fant det han, i følge teaterprogrammet, kaller smertepunktet i bøkene. I 2015 hadde stykket urpremiere på Stockholm Stadsteater. Denne høsten tar Riksteateret forestillingen med på turne i Norge. Premieren var i Kristiansand 2. september. I forrige uke var turen kommet til Oslo, og Centralteateret. Fire skuespillere står på scenen: Agnes Kittelsen, Ingjerd Egeberg, Christian Rübeck og Øystein Røger.

Min kamp

Alle de fire skuespillerne i stykket spiller Knausgård, i tillegg til at de også bekler andre biroller fra bøkene. Scenografien er minimal. Her er det mennesket Knausgård, og menneskene som har virket inn på ham, som står i sentrum. Tilskuerne føres gjennom barndom og senere ungdomstid med frustrasjoner som jenter og for tidlig sædavgang. Vi er innom tiden på Skriveakademiet, hvor vi får oppleve at Jon Fosse slakter et av Knausgårds dikt, men liker ordet «widescreenhimmel».  Vi følger Knausgård videre i strevet med å bli forfatter, og møtet med Tonje, og senere med hans nåværende hustu Linda. Videre gjennom småbarnstid, psykiske lidelser og til slutt utgivelsen av «Min Kamp». Handlingen er stort sett kronologisk, med noen få hopp frem og tilbake.

min-kamp1-horz

Teaterstykket forteller flere ulike historier: Det er historien om tilblivelsen av en forfatter og hvordan han strever med å finne sin stemme. Og senere om et kunstnerliv, lengselen etter å skrive, frustrasjonene når man ikke får skrevet. Men det er også historien om en oppvekst som mange vil kunne kjenne seg igjen i, og om hverdagslivet med sine utfordringer og gleder. Det er en historie om en mann med et dårlig selvbilde som fremfor alt ønsker å bli sett; av verden, av kvinnene han setter pris på, men aller mest av sin egen far. En far som i stykket fremstilles som en Gud som sitter over alt, og kan straffe eller berømme, alt etter eget forgodtbefinnende.

Forestillingsbilder

Jeg opplevde at forestillingen ga en dybde til de bøkene i serien jeg alt hadde lest, og på samme tid ser jeg frem til å lese resten. Skuespillerne gjorde en fremragende innsats, hver med sine ulike kvaliteter som hevet forestillingen: Ingjerd Egeberg som var så sterk i sin taushet. Agnes Kittelsen med sin følsomhet og inderlighet. Christian Rubeck med sitt komiske talent og gode fremstilling av såre situasjoner i tenårene. Og Øystein Røger som har en autoritet enten han spiller en filosoferende og moden Knausgård, eller en mer yngre utgave av den samme mannen.

Tematikken i stykket kretser rundt tilhørighet og på samme tid utenforskap. Om lengelsen er å bli en del av et vi, og senere lengselen tilbake til utenforskapet. Det handler om lengselen etter det store, det urørte og perfekte. Og det handler om skam.

Det var en svært intens forestilling, så jeg har brukt noen dager på å fordøye inntrykkene. Ikke minst er jeg overrasket over hvor mye av den som traff strenger inni meg – på en helt annen måte enn det bøkene har gjort. VGs teateranmelder har anført at forestillingen er for lang. Det opplevde ikke jeg. Det var en dynamikk i hele fremstillingen som gjorde at de to timene opplevdes veldig kort.

Jeg så forøvrig forestillingen sammen med en som ikke hadde noe forhold til bøkene – hun var like begeistret som meg.  Man trenger med andre ord ikke å ha lest «Min kamp» for å sette pris på stykket. Et av budskapene er at «det finnes en Knausgård i oss alle», det kan kanskje virke noe pompøst, men jeg opplevde at salen ofte lo høyt eller humret gjenkjennelig over situasjonene som ble malt ut på scenen. Og her er jeg også enig med de anmelderne som har pekt på at stykket har langt mer humor enn bøkene – det var både overraskende og forfriskende. En morsom, sår, sterk og inspirerende teateropplevelse.

For ordens skyld: billetten betalte jeg selv.

(Alle foto: Erik Berg / Pressefoto Oslo Nye Centralteateret)

Legg inn en kommentar