Fakta pluss fiksjon er Sant nok.

Kristin Bjørn brukte sitt eget vitebegjær som inngang til debutnovellesamlingen «Sant nok», som er den femte mest solgte novellesamlingen i år.


– Jeg er utstyrt med det en legevenn av meg karakteriserer som patologisk nysgjerrighet, og har lett for å bli voldsomt opptatt av nye ting. Faktastoffet gir en inngang til karakterene mine ved at jeg finner et emne eller fortelling de er spesielt opptatt av som gir meg og leseren adgang til tankeverdenen deres. Det er godt å få bruk for noen av de bitene med «unyttig informasjon som hodet mitt er fullt av, forteller Kristin Bjørn til Bokelskerinnen.

bj-rn-kristin_fotograf-julie-pikeFascineres av ukjente virkeligheter

Som barn elsket Bjørn å lese historier fra, for henne, ukjente virkeligheter. Hun slukte Bondebladet da hun var på besøk hos farfaren, og ga seg i kast med Allers og menighetsblader hos mormor.

– Jeg leste alt jeg kom over, overalt, og det har jeg egentlig fortsatt med. Jeg finner fortellinger og beskrivelser som like gjerne kunne vært fri fantasi sammenlignet med hva jeg har sett av verden, og det fascinerer meg enormt at dette er noens virkelighet, forteller Bjørn.

I «Sant nok» møter leseren ulike karakterer som forsøker å finne sin måte å manøvrere gjennom verden, karakterer som alle er på leting etter noe. En kvinnelig karakter er opptatt av Svartedauen, en annen av astrofysikeren som oppfant Big Bang. De ulike faktaene representerer tidvis tekstens rammefortelling.

Starter en dialog med leseren

– I novellen ”Det der, hvor jeg skriver om Svartedauden”, skjer det ikke så mye på nåtidsplanet i hovedpersonens liv, mens emnet Svartedauden som hun er så opptatt av er ekstremt dramatisk. Jeg liker å velge emner fra virkeligheten som jeg aldri kunne funnet på. Det gir motstand og energi i skrivingen, forteller Bjørn.

Hun viser til fortellingen om astrofysiskeren Fred Hoyle, som ikke trodde på Big Bang, men likevel ble opphavsmann til navnet og historien om Fergusontraktoren som ble kalt gråtass. En annen historie hun trekker frem er historien om Audrey Munson som var superstjerne og nakenmodell I New York før 1920.

– Slike fortellinger blir starten på en dialog med leseren. Leseren kan finne ut mer, ting som jeg ikke vet. Det gjør noe annet med forfatter –leser relasjonen enn om jeg hadde funnet på alt, mener Bjørn.

INSPIRASJON: Big Bang er et av temaene som karakterene i «Sant nok» er opptatt av. FOTO: iStockPhoto

Fakta og fiksjon er ikke så ulikt

I Bjørns hode er ikke fakta og fiksjon nødvendigvis atskilte størrelser.

– Noe som er funnet på kan fort være like sannferdig som fakta. Ingen faktabeskrivelser klarer å unndra seg et subjektivt blikk; blikket eller stemmen til den som skriver, som alltid er preget av rådende ideer og konsensus i den tida eller det miljøet han eller hun lever i. Klassetilhørighet for eksempel.

– Hvorfor ble det novellesjangeren du debuterte i?

– Som leser er jeg glad i kortformer som noveller og essay, og da jeg begynte å skrive skjønnlitterært var det helt naturlig å begynne med noveller. Jeg liker både de stramme rammene som novelleformen setter – og friheten det gir til å bryte disse rammene. Og så er novelleformen forholdsvis enkel å kombinere med annen jobbing. Jeg skriver jo ikke på fulltid, jobber egentlig mest med teater, og går inn og ut av ulike prosjekter. En novelle får jeg fort oversikt over, selv om det er gått noen uker siden siste jeg jobbet med den, sier Bjørn, og viser til novellen «Farsarv», som er hennes egen favoritt i samlingen.

sant-nok_fotokreditering-gyldendalTeaterinspirerte tekster

– «Farsarv» var den første novellen jeg fikk til. Mesteparten av den er skrevet for over ti år siden. Det var da jeg hadde skrevet den at jeg skjønte at jeg hadde noe eget, noe som kunne ha verdi for andre, sier Bjørn

Novelledebutanten er ikke ukjent med kreativt arbeid. Hun har gått på Forfatterstudiet i Tromsø  og har lang erfaring med dramaturgi for teater. Til daglig er hun leder for Stiftelsen Ferske Scener i Tromsø. Teatererfaringen har hun tatt med seg inn i «Sant nok», hvor hun har arbeidet mye med overganger, brudd og rytme i tekstene. Hun leste også novellene høyt for å høre hvordan de virket.

– Jeg tenker på novelleleseren som jeg tenker på publikum. Jeg håper å holde dem fanget gjennom ei hel novelle. Jeg vil at leseren skal få plass til å følge sine egne tankespor, men uten at det blir utydelig eller kjedelig. Noe av det jeg elsker med å være dramaturg er de øyeblikkene når vi finner den rette rekkefølgen i en forestilling, men å planlegge den er vanskelig. Når skal man introdusere nye tema, skifte rytme og hvordan påvirker dette det neste som skjer? Jeg tenker hver sekvens som en slags boks, og så leder jeg tilskueren – eller leseren –  igjennom boks etter boks til det til slutt blir en helhet. Et helt rom, sier Bjørn.

Dytter på grensene

Hun liker å dytte de ulike karakterene ut i uventede situasjoner hvor de må kjenne på grensene for sin egen selvinnsikt.

– Det er vel et av de mest brukte manusforfattertriksene: -Finne ut hva karakterene ønsker seg aller minst, og så presse dem ut i det. Jeg har faktisk som regel et motsatt ønske, jeg vil gjerne gi karakterene mine det de ønsker seg mest, men det er slett ikke alltid at det går, sier hun og forteller videre at alle karakterene leseren møter i «Sant nok» er ulike varianter av henne selv.

-De er enten slik jeg er, eller slik jeg kunne ha vært. Jeg synes ikke alltid det er så enkelt å manøvrere i livet, finne balansen mellom analyse/grubling, tilstedeværelse/handling og nærhet til andre mennesker. Det blir fort for mye av det ene eller det andre, sier hun ærlig.

Vrir på sannheten

Bjørn lar seg også inspirere av historier andre har fortalt henne. Minner om slike fortellinger kan gi et startpunkt til tekstene hennes.

-Og så skriver jeg meg videre og ser hvor jeg havner. Karakterene blir uansett noen helt andre enn de som fortalte historien. Det er heller ikke sikkert at historiene er rett gjengitt, kanskje har jeg misforstått eller glemt hva som opprinnelig ble fortalt. Jeg er fascinert av hvor lite vi faktisk forstår av hvordan andre folk tenker. Selv mennesker som står oss nær kan vi ikke” lese tankene” til. Vi aner faktisk ikke hva som foregår, sier Bjørn

– Er du opptatt av å si noe om vår egen samtid når du skriver ut tekster med karakrerer som føler seg små i den store helheten, og som flykter fra noe og over i noe annet?

– Jeg tror at vi trenger å se oss selv som en del av noe som er større enn oss selv for å kjenne at livet er meningsfullt. Vår tid dyrker den store kjærligheten nærmest som religion. Kjærlighet til partner eller barn eller familie er det som gir livet mening. Vi må for en hver pris bli sett som unike individer. Jeg tror vi trenger noe mer. En ide, -eller tro, -eller i alle fall se oss selv og vår innsats i en større sammenheng. Men jeg er også grunnleggende skeptisk til ideologier og religioner. Mennesker er livsfarlige når de går i takt. Men på en eller annen måte må vi likevel finne en plass som samfunnsmennesker. Vi er sammen om å skape grunnlaget for framtiden, ikke bare for vår egen familie, sier Bjørn.

(Hovedfoto: iStockPhoto/Forfatterfoto: Julie Pike/Gyldendal forlag)

Legg inn en kommentar