Månedens Riverton: Dødsriket av Tom Kristensen

Månedens Riverton går ut på at jeg leser en Rivertonprisvinnende roman hver måned, og skriver om den på den 13 dagen i den samme eller påfølgende måneden. Hvis flere bloggere har hengt seg på, vil det være link til deres omtaler nederst i bloggposten. 

Denne måneden har jeg lest Tom Kristensens Dødsriket:

Forlag: Aschehoug
Sideantall: 351 (Innbundet)
Utgitt: Høsten 2006
Kilde: Kjøpt
Verdt å vite: Dødsriket var den femte romanen til Tom Kristensen, og den fikk svært gode anmeldelser i norsk presse da den kom ut i 2006. Aftenpostens anmelder mente at det «kanskje var årets beste krim», mens Dagbladet skrev at dette var «en thriller i særklasse«. I mars året etter ble det klart at Tom Kristensen vant Rivertonprisen for romanen.

Juryens begrunnelse:

Årets Rivertonpris går til en meget produktiv forfatter som skriver spenningsromaner med et internasjonalt preg. Liksom andre markerte forfatterskap innen denne genren er årets vinnerroman bygget på solide kunnskaper. I romanen bringes internasjonal terror og selvmordsbombere til Oslo, og forfatteren sannsynliggjør sitt scenario på en edruelig måte – kombinert med temaer fra finans og økonomi, som har vært hans tidligere hovedemner.(…) Vinneren av årets Rivertonpris er en mester i å skape spennende plot. Til tross for mange og kompliserte handlingstråder klarer han å komponere en helhetlig, logisk og troverdig intrige med usedvanlig god driv, velkomponerte sceneskift og overraskende vendinger, ikke minst avslutningen. Stilen kjennetegnes av en sterk genrebevissthet, og scenarier og miljøer tegnes konsist og effektivt. Dette er godt thriller-håndverk».

Skikkelig spennende

Det var med høye forventninger jeg ga meg i kast med denne Rivertonprisvinnende romanen. De to romanene jeg har lest av Kristensen tidligere har gitt mersmak, og dette ble også en skikkelig fulltreffer for mitt vedkommende. Rett og slett skikkelig spennende.

For å ta for meg handlingen i romanen først: I Jidda i Saudi – Arabia opplever Saeed al-Harbi noe av det verste man kan forestille seg da han får beskjed om at hans tvillingsøster, Noorah,  er død, kjørt i hjel av en bil. Bak rattet satt hennes ektemann, prins Yasir. Det blir sagt at det hele skyldes en ulykke, men Saeed er sikker på at ektemannen kjørte over henne med vilje. Han har tross alt tydd til vold i ekteskapet tidligere. Saeed sverger hevn, og kommer i kontakt med en terroristgruppe som hjelper ham med å begå et attentat mot prinsen. Prisen Saeed må betale, er å utføre en terroraksjon for dem senere – og aksjonen skal foregå i Oslo. I boken blir vi også kjent med Tommy Tenvold, som slutter i den faste jobben han har i Skattedirektoratet, da en gammel studiekamerat gir ham et tilbud han ikke kan si nei til. Etter hvert går det imidlertid opp for Tommy at han har gitt seg inn i farlig terreng, og snart står hele livet hans på spill. Vi blir også kjent med aktører innen politiet, som arbeider med å etterforske terrorisme i Norge.

Det er mange karakterer og tråder vi følger i denne romanen, og man skal være en dyktig forfatter for å klare å turnere dem alle best mulig. Heldigvis er Kristensen nettopp en forfatter som holder tungen rett i munnen, og geleider leseren elegant gjennom alle scenarioene. Etter hvert blir det også klart at alle scenarioene henger sammen, og det hele ender i en eksplosiv og heseblesende slutt. Dette er forøvrig ikke bare en bok om internasjonal terrorisme. Kristensen har bakgrunn innen finans, og de fleste bøkene hans er kjent som finansthrillere – så også denne.

Som med de andre thrillerne til Kristensen, hadde jeg også store vanskeligheter med å legge denne boken fra meg. Kristensen er skikkelig god på å skape intrikate, men troverdige plott og bygge opp spenningen i boken slik at man ikke klarer å ta seg pauser i lesingen. Kapitlene er korte, språket tidsvis enkelt men effektivt, og det vises at han har gjort gode forundersøkelser før han satte seg ned for å skrive. Man lærer alltid noe av å lese en bok av Kristensen.

En annen ting jeg likte ved denne romanen, er at den viser et nyansert bilde av en kommende terrorist. I media er man vant til at de fremstilles meget svart/hvitt, men i Dødsriket viser Kristensen hvorfor noen går til det skrittet at de verver seg til hellig krig. Det er vanskelig ikke å ha sympati for det Saeed har opplevd i denne romanen, man forstår motivasjonen hans selv om man kanskje ikke er helt enig i middelet han bruker for å få den hevnen han ønsker seg. Det synes jeg er bra. Alt for ofte blir skurkene i en krim fremstilt som ondskapen selv, men i virkeligheten er det ikke fullt så enkelt. Alle har en historie, og alle har sine følelser som kan forklare hvorfor de gikk til ytterligheter som senere blir fordømt, og det viser Kristensen i denne romanen.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe i boken, er det at enkelte karakterer blir litt overfladiske. Vi kommer skikkelig under huden på Saeed og til en viss grad Tommy, men de andre fremstår som mer perifere for oss. Det er også enkelte skrivefeil og ordgjentakelser i boken som gjør at den ikke kommer helt opp i det aller høyeste skiktet på terningen.

Dødsriket var aktuell da den kom, og den er dessverre fortsatt aktuell den dag i dag. Dette er en thriller som skremmer, underholder og holder deg fast i stolen eller sofaen til du har lest ferdig. Tom Kristensen er i ferd med å bli en av mine favorittforfattere. Jeg har enda til gode å lese en dårlig roman fra hans hånd.Han skriver også ganske unorske kriminalromaner, synes jeg. Norsk krim er rikere med ham i dets midte, og jeg gleder meg over at jeg fortsatt har mange uleste romaner av ham i bokhyllen. Det skulle ikke forundre meg om han en dag blir en litterær eksport på linje med Jo Nesbø, bøkene hans er i hvert fall minst like gode.

Har du skrevet om en roman som har vunnet Rivertonprisen denne måneden? Lim i link til innlegget ditt her:


 

Mister Linky’s Magical Widgets — Auto-Linky widget will appear right here!
This preview will disappear when the widget is displayed on your site.
For best results, use HTML mode to edit this section of the post.

Leave a Reply