Bokelskerinnen intervjuer: Tone Almhjell

I dag synes jeg det er veldig stas å ønske Tone Almhjell velkommen til bloggen min:

Tone Almhjell vokste opp i Kristiansund og i Trøndelag. I dag bor hun i Oslo med mann og barn. Hun har en master i engelsk litteratur fra Universitetet i Oslo, og skrev hovedoppgave om Ringenes herre av Tolkien. Hun har også en master i Science Fiction fra Universitetet i Liverpool. Som yrkesvei valgte Tone journalistikken, og hun arbeidet fem år som journalist i Adresseavisen.

Tone var omgitt av bøker hjemme i barndommen, og hadde en far som var skolebibliotekar. Hun var glad i å lese, men likte også å dikte egne historier og var fast bestemt på at hun skulle bli forfatter. De første utkastene til det som skulle bli debutboken, ble skrevet på Dromedar kaffebar på Bakklandet i Trondheim, og i 2006 sa Tone opp journalistjobben for å satse for fullt på skrivingen. Syv år senere kjøpte Dial Books, en del av Penguin forlag i USA, rettighetene til boken for et sekssifret dollarbeløp. Dette var før den hadde blitt antatt av et norsk forlag, og den har blitt gjenstand for massiv hype forut for utgivelsen.

I morgen er den offisielle utgivelsesdatoen for The Twistrose Key i USA:

The Twistrose Key forteller historien om elleve år gamle Lin Rosenquist, som oppdager en nøkkel som tar henne med til en helt ny verden, Sylver, landet kjæledyrene kommer til etter at de er døde. Men farer truer harmonien i Sylver, og Lin må hjelpe.

Jeg har vært så heldig å få et intervju med debutforfatteren, som i disse dager er på bokturne i USA, og her forteller Tone blant annet om inspirasjonen bak romanen og hvorfor hun valgte å gå rett til utlandet med historien:

Du debuterer med fantasyromanen The Twistrose Key i dag. Hvordan fikk du ideen til denne boken, og hvor lenge har du arbeidet med den?

Jeg begynte å skrive på denne historien da den lille ørkenrotta mi døde. Til å begynne med var det en julekalender til søsteren min – 24 korte kapitler som jeg limte inn i en bok. Den het Line og Snøgutten, og jeg fylte den med alt som vi liker: folk og steder og mysterier og alle dyrene vi har kjent oppgjennom tidene. For nøyaktig sju år tok jeg fatt på arbeidet med å gjøre den om til «noe som alle kunne lese.» Jeg tenkte det skulle ta et par måneders tid, så der tok jeg jo grundig feil. Men så har jo også boken vokst seg mørk og vill, og nå er den et riktig tornekratt av en fantasyhistorie.

I skrivingen har du latt deg inspirere av norsk natur og norske eventyr. Er det noen spesielle steder og historier som har betydd ekstra mye i så måte?

Hver sommer og jul da jeg var lita besøkte jeg bestemoren min på gården Almhjell i Sunndalen. Å si at det er fint der blir liksom for tamt. Fjellene tårner over deg med regnslør over skuldrene. Bekken hvisker og synger, og det enorme almetreet på tunet graver røttene sine dypt under hus og folk. Alle historier jeg skriver har sitt utspring der.

Og jeg er glad i norske eventyr, spesielt Regine Normann sine nordnorske eventyr som du blant annet kan finne i boka Ringelihorn. Der er det skrømt og drauger og grever og levende tredokker og riser – alt som setter eventyrhjertet i brann.

I boken forteller du historien om et sted hvor kjæledyr som en gang har vært elsket kommer når de dør. Hadde du selv dyr som barn, og ligger noe av opphavet til historien her?

Ja, jeg hadde kjæledyr da jeg var barn, og enda flere ble det da jeg ble stor og fikk bestemme selv. Jeg har hatt katter, hamstere, undulater, ørkenrotter og en høyt elsket hermelinkanin som het Josef. Jeg kommer nok aldri til å glemme da min første hamster Maika døde og jeg kom hjem fra skolen og fant den kalde, lille kroppen i buret. Jeg tror det ofte er vårt første møte med sorg, når katten eller hamsteren dør.

Kjæledyrene i boken holder til i et vinterlandskap. Hvorfor har du valgt nettopp vinteren som ramme for fortellingen din?

The Twistrose Key var jo en gang i tiden en julehistorie, og da er det klart det må være snø. Jeg er en sånn som løper ut for å fange de første snøfnuggene på tunga! Klart, jeg er jo ikke like entusiastisk i februar når jeg skal forsøke å stappe to små barn inn i parkdressene sine om morgenen. Men det er alltid stillferdig vakkert med snø som daler, som legger seg over det slitne grå og dekker til alle slags synder. Det føles nesten som om verden er skapt på ny. Og kanskje nettopp derfor er det fristende å bruke snø som bakgrunn i fantasy.

Du er en norsk forfatter som gjør noe så utradisjonelt som å debutere i USA først. Hvorfor valgte du å gå til utlandet med historien din?

Det rådet fikk jeg av Thomas Ingebrigtsen, en barndomsvenn som da nettopp hadde startet eget forlag (Vendetta). Selv hadde jeg ikke tenkt tanken en gang, for jeg skrev jo på norsk. Håpet mitt var at en dag, når historien var ferdig, så ville kanskje et norsk forlag like den godt nok til å gi den ut. Men Thomas mente at The Twistrose Key fortjente å nå et stort publikum, for eksempel i USA hvor fantasysjangeren tradisjonelt er mye større. Så jeg gjorde som han sa, skrev et sammendrag og oversatte noen kapitler. Det var vel ingen av oss som visste at det egentlig ikke går an – og vi ante slett ikke at det skulle gå riktig så bra.

Norske Gyldendal har kjøpt rettighetene til å utgi boken din i Norge. Hvilke kvaliteter har dette forlaget som gjør dem så egnet som hjem for boken din?

Det beste som kan skje når du skal gi ut bok er at forlaget ditt brenner for den. Ingrid Greaker Myhren hos Gyldendal tok kontakt med meg den dagen det sto om bokavtalen med Penguin i Publishers Weekly. Og selv om det var altfor tidlig å selge rettighetene den gangen – først måtte jo boken bli ferdig – har Gyldendal holdt kontakten hele tiden. Derfor spurte jeg egentlig ingen andre da Twistrose endelig ble ferdig og det var på tide å finne et norsk hjem for Vindeltorn, som boken heter på norsk. Jeg har ikke angret et sekund på det valget – en ting er at alle er så varme og hyggelige på Gyldendal, men en annen at de virkelig satser på ung, norsk fantasy akkurat nå. Se bare på Siri Pettersen sin Odinsbarn, Tonje Tornes sin Hulder og Torbjørn Øverland Amundsen sin Bian Shen. Det kan jeg like.

Hvilke forfattere har hatt mest betydning for at du selv ble forfatter, og hva er favorittbøkene dine innenfor sjangeren fantasy?

En dag da jeg var elleve år og lå hjemme i sengen min med en stygg ørebetennelse (igjen), kom pappa hjem med Ringenes Herre. Og det fikk utrolig mye å si for meg. Jeg hadde jo alltid likt å lese, men at en bok kunne være så vidunderlig, det visste jeg ikke. Så jeg kan uten tvil si at Tolkien har vært aller viktigst for meg – jeg skrev til og med hovedoppgave om Ringenes Herre. Men av nyere stemmer liker jeg best Scott Lynch sin The Lies of Locke Lamora, Laini Taylor sin Daughter of Smoke and Bone. George R.R. Martins A Game of Thrones er også veldig god.

Det amerikanske forlaget trekker sammenlikninger til Narnia – bøkene når de skriver om boken din. Hvordan føles dette?

Det er klart det er en enorm ære å bli sammenlignet med CS Lewis. Og jeg tror absolutt det er sånn som Tolkien sa: Alt du leser havner i historie-komposthaugen din, som etter hvert blir full av næring og frø. Uten den skal det godt gjøres å dyrke frem en plante selv.

Når det er sagt var ikke Narnia en av mine favoritter da jeg var barn. Jeg tror rett og slett jeg leste den litt sent, etter Ringenes Herre som jo er skrevet med en helt annen detaljrikdom. Men jeg skjønner godt at folk ser en parallell mellom Twistrose og Narnia, som begge begynner med en hemmelig inngang til en skjult verden.

Dette motivet er for så vidt ikke noe som Narnia får lov til å eie alene. Det er en klassisk fantasyinngang – en hel undersjanger som kalles portalfantasy – som man også finner for eksempel i Michael Endes Den uendelige historien, Clive Barkers Weaveworld og Astrid Lindgrens Aller kjæreste søster. Men egentlig kan man trekke linjene lengre tilbake, til norske eventyr om de underjordiske eller keltiske eventyr om alver, hvor en ung hovedperson besøker en hemmelig eller forbudt verden og siden vender hjem til sin egen, ofte med et evig skår i hjertet. Og jeg tror at det som er så forlokkende med dette motivet er at det fletter seg inn i leserens liv. Hvem vet, en dag våkner kanskje rosebusken utenfor nettopp din dør til liv?

Planlegger du å skrive flere bøker fremover, eventuelt en oppfølger til denne?

Jeg har begynt på en ny roman som også er en del av kontrakten med Penguin. Det er ikke en oppfølger til The Twistrose Key/Vindeltorn. Lins historie faller til ro til slutt, slik jeg synes det passer seg når man skriver om sorg og forandring. Både Lin og leserne fortjener en skikkelig slutt.
Foreløpig kan jeg ikke fortelle så mye om den nye boken. Men jeg kan love at den vil passe for den samme målgruppen som The Twistrose Key – det vil si 9-13-åringer av alle aldre (det vil si voksne også) – og at den vil inneholde magi.

Foreligger det noen planer eller interesser om å filmatisere boken?

I skrivende stund er svaret nei.

Er det noe du har lyst til de norske leserne?

Tusen takk for at dere er nettopp det – lesere. Takk for at dere tar dere tid til å høre på andres fortellinger, og for at dere med innlevelse går et langt stykke i noen andres sko. Slik tøyer vi mennesker både fantasien og hjertegrensene, og det er ingen ubetydelig øvelse. Så lenge det finnes lesere som dere, er det håp for oss alle.

Tusen takk for at du stilte opp på dette intervjuet, Tone Almhjell. 

The Twistrose Key/Vindeltorn er allerede kåret til en av de ti beste barnebokdebutene i USA denne høsten. Rettighetene er solgt til ti land, og Tone har fått bred omtale her hjemme i Norge allerede. NRK Trøndelag har blant annet laget reportasje om utgivelsen. Hvis du vil vite mer om Tone og boken, finner du hennes hjemmeside her, og twitterkontoen hennes her.

Vindeltorn kommer på norsk i november. Anmeldelse av boken kommer på bloggen her snart.

Legg inn en kommentar